Harald Sverdrup : Sang til Solen

"Når jeg kjørte hjem fra nattevakt i morges ble dette vakre diktet 

lest på radioen samtidig som solen var nyvåknet og sendte

meg et lett varmende smil. Anbefaler deg å lese diktet",

Tom.

SANG TIL SOLEN

(av Harald Sverdrup)

Å Broder Sol jeg hilser deg

på denne velsignede morgen

fordi du opplyser mitt tun og gleder mitt

hjerte,

Jeg hilser de og alle dine mangfoldige 

skapninger, 

særlig deg, søster rådyr, hilser jeg 

fordi du beskriver min elskedes ynde 

og tripper nervøst mellom bjerkenes 

kvinnelige skygger 

og slikker sol av et hemmelig blad. 

Også deg, søster måltrost, hilser jeg

morgenens rålys slår du omkring din

ekstatiske sang

og slynger hver tone som spyd inn i nuet

og gjør at mitt liv flammer opp i sekunder

av sol,

samtidig hilser jeg deg, broder svarttrost, 

du erindringens fugl som mykt fløyter 

årtuseners tungsinn ut av vårt eldgamle 

hjerte 

og sakte beretter om skogens enfoldige 

visdom, 

idag er du nesten forstummet og flyr lavt 

omkring 

med en buktende metemark ytterst i nebbet. 

Jeg hilser deg, broder elg med den lange

ærverdige mule,

du skogspatriark som eter av småtrærnes

topper

og flekker-av bark i små ruller med tekst

fra en fortid vi andre har glemt,

Jeg hilser deg, stengrå og jordbrune broder 

som glir ut av ynglingekongenes tid 

og flyktig besøker vårt jorde i dag 

før du ruller avsted lik en høyhjulet 

stridsvogn 

som venter på brunstens signal. 

Også deg, broder hønsehøk, hilser jeg,

du ildfugl som kaster deg ned fra det ukjendte

og forsyner deg av mine meiser og finker’

og flyr bort med rustrødt og gult i klørne,

du hakker min ørlille verden av skjønnheter

istykker

og gir den til gapende unger i redet. 

Jeg hilser deg, søster huggorm, som samler 

på gift 

og kveiler deg sammen i en elegant og 

tabu-mørk muskel av redsel 

og renner så smidig som olje ned i min røys, 

Jeg hilser deg, søster, om enn mine barn 

har troskyldige jordbærfingre 

og selv om jeg slår deg ihjel alt i morgen. 

Jeg hilser dere, kråker,

fortrolig med byens søppel og åkrenes gull,

med hes gutterøst hilser jeg dere,

gråbrødre, med fjær svarte som min

samvittighet,

dere åtselfortærere og eggrøvere

som jeg forgjeves har skutt på med hagle, 

Men også deg, søster nøtteskrike, hilser jeg 

fordi du besøker vårt hasselkjerr 

og har et stykke himmel vevd inn over 

vingene, 

om enn dine rustbrune revefjær 

røper for meg hvilken røver du er. 

En hilsen til deg, broder grevling,

du tussmørkemann som holde hi i

sandbakken sør for oss

og kjenner vårt landskap fra innsiden,

Og deg, handelsmann, hilser jeg også,

lik en smilende liten vårherre

kjører du inn på vårt tun i en sommergrønn 

varevogn 

og gir oss idag vårt daglige brød 

og forlater oss gjerne vår skyld. 

Å Broder Sol, jeg hilser deg

fordi du lyser velsignelsen over oss den

hele dag

og lar venner besøke oss;

vi sitter beveget blant sommersyriner

og taler foruten ord

fordi Du og dine mangfoldige skapninger 

taler i oss 

og usynlighetshetten har senket seg over oss 

som om vi var streifet av kjærlighet 

og vår korsfestelse mellom kjønnene glemt, 

Derfor hilser jeg deg, søster honningbie 

som ha slått deg til under mønet på huset 

med hele din summende familie, 

hør, denne dag er den sjeldne dagen 

da også vi har honning i cellene 

og ikke djevelskap i hjerte og munn. 

Jeg hilser deg, søster sommervind

med hendene fulle av innsekter

som bestøver mine perikum og rødknapp

og mjødurt

og tomater og bønner,

Jeg hilser deg som får engen til å danse

og hvert gresstrå til å blinke som om det 

var pusset til helg, 

Jeg hilser deg, søster mygg som spiller fiolin 

i mitt øre 

og blandet mitt blod med ditt, idag er alt 

glemt, 

igår stakk du meg til blods 

da jeg forførte min elskede i gresset. 

Deg, broder brennesle, hilser jeg også

på grunn av din grønne edder og ditt

karske vis

som gjør haven mer spennende,

og jeg glemmer aldeles ikke at

sommerfuglene yngler i deg,

likeså hilser jeg deg, søster edderkopp, 

ditt mørke stillferdige mønster kjenner jeg 

så vel, 

idag mater jeg deg med en halvdød flue 

for på vise min vennlighet, 

velsignet være ditt måltid når du om litt 

eter din mann, 

men heller ikke deg, broder gjøk, må jeg 

glemme, 

du legger pastellfarvede egg i sangfuglenes 

reder, 

du er nyansens mester og vet hvilken farve 

foreldrene ynder å ligge på, 

når jeg står under ditt gjøketre, 

ønsker jeg ikke, mine ønsker oppfylt 

fordi du tåler min nærhet og tror på min 

grønne løgn. 

Også deg, søster bekk, vil jeg hilse

fordi du slynger deg om vårt hus

og fordi du er ustadig og aldri den samme,

det hender du renner igjennom mitt vesen.

til sist vil jeg hilse deg, søster mørke,

du hviler tett under vår hånd og bak mitt

hjerte 

og piler blandt bladene rundt oss, 

du rører deg sakte under bordet og sover i 

brønndypet, 

du står der urørlig og søsterlig i bakgrunnen 

og holder vårt igår og imorgen i armene, 

jeg hilser deg som kjenner min flyktigste 

drøm, 

jeg hilser deg som ikke lar mine 

misgjerningers kors 

formørke meg på denne velsignede dag. 

Du, Broder Sol, skinner på vinen og brødet, 

vårt liv svever i lyset 

og lidelsen kjenner vi fortsatt, 

den ligger tålmodig som den vulkanske 

porfyr 

under våre føtter og alt liv som blir levet, 

idag er mitt hjerte en dansende solplett, 

for en gangs skyld er jeg til, Broder Sol.

Harald Sverdrup

(født 29. mai 1923 på Vestvågøy i Lofoten, død 26. juni 1992) 

var en norsk lyriker, og blant de ledende i etterkrigs-
litteraturen.

Sverdrups poesi er preget av en varm erotikk, og av kunnskap 
om og kjærlighet til naturen. Med et frodig bildespråk skriver 
Sverdrup om erotikk og politikk. Et tema som står svært sentralt 
i diktene hans, er den brutale rovdriften på naturen. Med humor, 
sarkasme og ikke minst ironi går han til angrep på samfunns-
utviklingen i atomalderen. 

Han advarer mot hensynsløs utnytting av naturen og mot 
faren for å utslette kloden ved bruk av atomvåpen.