Fra NORRØN til KRISTEN feiring av JUL

Jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som ble 
feiret omkring vintersolverv. Norden er det eneste området der 
det gamle hedenske navnet på solvervsfesten overlevde innføringen 
av kristendommen.

Vi kjenner ikke opprinnelsen til ordet jul (gammelnorsk jol), men språk-
forskere har vist at nordgermanerne i førkristen tid hadde en festperiode
med dette navnet i midtvintersmånedene desember-januar.

Ordet jul forekommer også i andre germanske språk. Julemåned het på
angelsaksisk gèola, på gammelengelsk (ifølge den engelske kirkelærde
Beda ca år 700) guili og på norrønt ýlir. Festen skulle, etter de norrøne
kilder, holdes for et godt år, og man skulle drikke juleøl til gudenes minne.
Etter innføringen av kristendommen i Norden ble julen en fest til minne
om Kristi fødsel.

Julens opprinnelse

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen
har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, andre har tolket
den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest da en rekke kultiske
handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle
skikkene. Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var
vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som
fremmet trivsel og fruktbarhet.

Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbar-
hetskult, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er
ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell
og gjerne utstyrt med bukkemaske. Det er riktignok tvilsomt om jule-
grisen kan føres tilbake til Frøys offer (en galte), men forestillingene er
klarere når det gjelder julekake (julebrød). En slik kake eller et brød ble
gjemt i kornkisten. Under pløyingen om våren ble den delt mellom onne-
folket og hesten, og noe ble blandet i frøkornet.

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk
julefest er ”Haraldskvadet” etter hirdskalden Torbjørn Hornklove
(omkring år 900). Her står det i strofe seks: ”Ute [på havet] vil han [kongen]
drikke jul.. og ta opp Freys lek”. Hva som menes med Freys lek vet man
ikke, men uttrykket ”drikke jul”er synonymt med å feire jul, og skal ha vært
et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.

Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jul det var i Norge
før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent.
Man mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk
seg over flere dager. Deretter  fortsatte den med kultiske handlinger som
ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til
gudenes ære for å fremme årsvekst og fred.

Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedre-
dyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid
vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid
bevart skikken med å la lys brenne julaften og la mat stå fremme. Sengene
lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet
natten mellom julaften og juledagen.

Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en fest-
periode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske
handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke
mulighetene for gode avlinger i det kommende året. En del av skikkene fra
denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen
av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen.
Etter innføringen av kristendommen var det riktignok ikke lenger Odin og
Tor man drakk for, men for Kristus og jomfru Maria.

Overnaturlige vesener
Julen var den tid da de overnaturlige vesener på grunn av mørket hadde
friere spillerom enn ellers. Da søkte de døde tilbake til sine hjem på Jorden,
og man måtte verge seg mot det ridende følget som farer gjennom luften og
kalles åsgårdsrei, oskorei eller julerei ved å male tjærekors over døren og
på øltønner. En av de underjordiske som var på ferde i julen varnissen

(fjøsnissen).

En kristen høytid
Julen er den yngste av kirkens store fester. Den ble til på 300-tallet i Roma
der de kristne begynte å feire Jesu fødselsdag den 25. desember de første
tiårene etter at kristendommen ble innført som religion i Romerriket.
Dette er første gang nevnt i et dokument fra 336. De fleste kirkehistorikere
regner med at den første gangen man feiret kristmesse, må ha vært en gang
i løpet av de første to-tre tiårene av det fjerde århundret. Denne festen
hadde ingen forankring i jødiske høytider, slik som påske og pinse.

Før den 25. desember ble gjort til Jesu fødselsdag, feiret romerne denne
dagen for sine solguder, blant dem den gamle guden Mithras ”solens
følges venn”, Sol Invictus.

Flere hundre år etter at kirken i Romerriket etablerte den kristne jule-
feiringen, fortsatte folk i Norden å feire sin midtvintersfest i begynnelsen
av januar med gjestebud, bloting og rituell øldrikking til gudenes og for-
fedrenes ære.

Kristningen av julefeiringen skjedde først og fremst gjennom de nye
lovene som fulgte etter rikssamlingen og kirkens vekst i middelalderen.
Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den
25. desember, samtidig med at den kristne høytiden ble feiret over hele
Europa. Juletida ble regnet fra julaften 24. desember eller første juledag
og til 6. januar eller 13. januar.

Etter reformasjonen ble julefesten i all hovedsak værende som før, og ut
fra de sparsommelige kildene og den senere tradisjonen, kan man se at
ikke noe avgjørende nytt kom inn i julefeiringen før i siste halvdel av
1800-tallet. I løpet av denne tiden var julefeiringen imidlertid blitt utvidet
og forsterket med en rekke folkelige skikker og festinnslag som gjorde
den til vår største årshøytid.

Nyere juleskikker

Flere av de mest populære juleskikkene er av forholdsvis sen dato, for
eksempel juletreet. Julenissen dukker først opp på 1800-tallet. I Norge har
julenissen blitt blandet sammen med nissen (fjøsnissen) i folks bevissthet.

...og hvis du skulle lure...vi feirer julen den 21, 24 og 31.desember sammen
med familien og vi skal ha masse godt både på tallerkner og i glass...... 
tradisjonen tro.

Info : Store norske leksikon