Tilbake til Urkraften
www.sjamanisme.no

TANTRASONEN

SKAPERKRAFTEN
www.skaperkraften.no


Harald Sverdrup : Sang til Solen


"Når jeg kjørte hjem fra nattevakt i morges ble dette vakre diktet 
lest på radioen samtidig som solen var nyvåknet og sendte
meg et lett varmende smil. Anbefaler deg å lese diktet",
Tom.

SANG TIL SOLEN
(av Harald Sverdrup)

Å Broder Sol jeg hilser deg
på denne velsignede morgen
fordi du opplyser mitt tun og gleder mitt
hjerte,

Jeg hilser de og alle dine mangfoldige 
skapninger, 
særlig deg, søster rådyr, hilser jeg 
fordi du beskriver min elskedes ynde 
og tripper nervøst mellom bjerkenes 
kvinnelige skygger 
og slikker sol av et hemmelig blad. 

Også deg, søster måltrost, hilser jeg
morgenens rålys slår du omkring din
ekstatiske sang
og slynger hver tone som spyd inn i nuet
og gjør at mitt liv flammer opp i sekunder
av sol,
samtidig hilser jeg deg, broder svarttrost, 
du erindringens fugl som mykt fløyter 
årtuseners tungsinn ut av vårt eldgamle 
hjerte 
og sakte beretter om skogens enfoldige 
visdom, 
idag er du nesten forstummet og flyr lavt 
omkring 
med en buktende metemark ytterst i nebbet. 

Jeg hilser deg, broder elg med den lange
ærverdige mule,
du skogspatriark som eter av småtrærnes
topper
og flekker-av bark i små ruller med tekst
fra en fortid vi andre har glemt,

Jeg hilser deg, stengrå og jordbrune broder 
som glir ut av ynglingekongenes tid 
og flyktig besøker vårt jorde i dag 
før du ruller avsted lik en høyhjulet 
stridsvogn 
som venter på brunstens signal. 

Også deg, broder hønsehøk, hilser jeg,
du ildfugl som kaster deg ned fra det ukjendte
og forsyner deg av mine meiser og finker’
og flyr bort med rustrødt og gult i klørne,
du hakker min ørlille verden av skjønnheter
istykker
og gir den til gapende unger i redet. 

Jeg hilser deg, søster huggorm, som samler 
på gift 
og kveiler deg sammen i en elegant og 
tabu-mørk muskel av redsel 
og renner så smidig som olje ned i min røys, 

Jeg hilser deg, søster, om enn mine barn 
har troskyldige jordbærfingre 
og selv om jeg slår deg ihjel alt i morgen. 

Jeg hilser dere, kråker,
fortrolig med byens søppel og åkrenes gull,
med hes gutterøst hilser jeg dere,
gråbrødre, med fjær svarte som min
samvittighet,
dere åtselfortærere og eggrøvere
som jeg forgjeves har skutt på med hagle, 

Men også deg, søster nøtteskrike, hilser jeg 
fordi du besøker vårt hasselkjerr 
og har et stykke himmel vevd inn over 
vingene, 
om enn dine rustbrune revefjær 
røper for meg hvilken røver du er. 

En hilsen til deg, broder grevling,
du tussmørkemann som holde hi i
sandbakken sør for oss
og kjenner vårt landskap fra innsiden,

Og deg, handelsmann, hilser jeg også,
lik en smilende liten vårherre
kjører du inn på vårt tun i en sommergrønn 
varevogn 
og gir oss idag vårt daglige brød 
og forlater oss gjerne vår skyld. 

Å Broder Sol, jeg hilser deg
fordi du lyser velsignelsen over oss den
hele dag
og lar venner besøke oss;
vi sitter beveget blant sommersyriner
og taler foruten ord
fordi Du og dine mangfoldige skapninger 
taler i oss 
og usynlighetshetten har senket seg over oss 
som om vi var streifet av kjærlighet 
og vår korsfestelse mellom kjønnene glemt, 

Derfor hilser jeg deg, søster honningbie 
som ha slått deg til under mønet på huset 
med hele din summende familie, 
hør, denne dag er den sjeldne dagen 
da også vi har honning i cellene 
og ikke djevelskap i hjerte og munn. 

Jeg hilser deg, søster sommervind
med hendene fulle av innsekter
som bestøver mine perikum og rødknapp
og mjødurt
og tomater og bønner,
Jeg hilser deg som får engen til å danse
og hvert gresstrå til å blinke som om det 
var pusset til helg, 

Jeg hilser deg, søster mygg som spiller fiolin 
i mitt øre 
og blandet mitt blod med ditt, idag er alt 
glemt, 
igår stakk du meg til blods 
da jeg forførte min elskede i gresset. 
Deg, broder brennesle, hilser jeg også
på grunn av din grønne edder og ditt
karske vis
som gjør haven mer spennende,
og jeg glemmer aldeles ikke at
sommerfuglene yngler i deg,
likeså hilser jeg deg, søster edderkopp, 
ditt mørke stillferdige mønster kjenner jeg 
så vel, 
idag mater jeg deg med en halvdød flue 
for på vise min vennlighet, 
velsignet være ditt måltid når du om litt 
eter din mann, 
men heller ikke deg, broder gjøk, må jeg 
glemme, 
du legger pastellfarvede egg i sangfuglenes 
reder, 
du er nyansens mester og vet hvilken farve 
foreldrene ynder å ligge på, 
når jeg står under ditt gjøketre, 
ønsker jeg ikke, mine ønsker oppfylt 
fordi du tåler min nærhet og tror på min 
grønne løgn. 

Også deg, søster bekk, vil jeg hilse
fordi du slynger deg om vårt hus
og fordi du er ustadig og aldri den samme,
det hender du renner igjennom mitt vesen.
til sist vil jeg hilse deg, søster mørke,
du hviler tett under vår hånd og bak mitt
hjerte 
og piler blandt bladene rundt oss, 
du rører deg sakte under bordet og sover i 
brønndypet, 
du står der urørlig og søsterlig i bakgrunnen 
og holder vårt igår og imorgen i armene, 
jeg hilser deg som kjenner min flyktigste 
drøm, 
jeg hilser deg som ikke lar mine 
misgjerningers kors 
formørke meg på denne velsignede dag. 

Du, Broder Sol, skinner på vinen og brødet, 
vårt liv svever i lyset 
og lidelsen kjenner vi fortsatt, 
den ligger tålmodig som den vulkanske 
porfyr 
under våre føtter og alt liv som blir levet, 
idag er mitt hjerte en dansende solplett, 
for en gangs skyld er jeg til, Broder Sol.



Harald Sverdrup

(født 29. mai 1923 på Vestvågøy i Lofoten, død 26. juni 1992) 
var en norsk lyriker, og blant de ledende i etterkrigs-
litteraturen.

Sverdrups poesi er preget av en varm erotikk, og av kunnskap 
om og kjærlighet til naturen. Med et frodig bildespråk skriver 
Sverdrup om erotikk og politikk. Et tema som står svært sentralt 
i diktene hans, er den brutale rovdriften på naturen. Med humor, 
sarkasme og ikke minst ironi går han til angrep på samfunns-
utviklingen i atomalderen. 
Han advarer mot hensynsløs utnytting av naturen og mot 
faren for å utslette kloden ved bruk av atomvåpen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar