Sjamanisme - en kulturarv

Sjamanismen som en del av paganismen
"Paganismen er hedenskap og en internasjonal betegnelse på praktisering av urgamle naturreligioner og religionsformer som springer ut av disse. Omfatter i vid forstand alle religioner som ikke er monoteistiske. Paganister er ikke ateister, de dyrker det guddommelige i det jordiske, i kosmos, i menneskene, i livskraften. Ulike paganistiske retninger er druider, sjamaner, gudinnetilbedere, hekser”.  

Fra Det Store Norske leksikon

I følge Paganistforbundet er paganistiske religioner er religioner fylt av glede og fest, en dans med naturens mysterier og en reise til selverkjennelse. Dagens paganistiske religioner har sine røtter i de urgamle naturreligioner. Det er frodige og levende religioner, som på mange måter taler til dem som føler en hellig samhørighet med naturen. Paganister søker å leve i samspill med naturen på et dypere plan - å leve i harmoni med naturens og tilværelsens rytmer og sykluser.

Paganister dyrker de gamle gudene, som fantes lenge før de monoteistiske religionene oppstod. Hvert år kommer nye mennesker til de paganistiske religionene, og søker disse som sin egen vei for å møte og kommunisere med det guddommelige. Det er stor variasjon i de ulike paganistiske religioner: druider, shamaner, gudinnetilbedere og hekser utgjør alle eksempler på forskjellige paganistiske retninger.

Paganister er ikke styrt eller administrert av noe hierarkisk byråkrati. De ulike paganistiske religioner består av en rekke grupper og individer som er forbundet med hverandre ved at de alle henter inspirasjon og lærdom fra samme tradisjoner. En organisasjon som NPF tjener utelukkende som informasjons- og kontaktformidler.

Den religiøse praksisen varierer både mellom og innen de forskjellige gruppene, det samme gjør forestillinger om guder og mennesker, liv og død. Holdninger og handlinger varierer fra individ til individ. Gruppene er også organisert forskjellig: noen er strukturerte med fast lederskap, andre lar lederskapet gå på omgang eller arbeider uten ledere. Noen arbeider med et sett av faste ritualer, andre skaper selv ritualene fra gang til gang. Noen er formelle og ritualistiske, andre er spontane. Noen paganister praktiserer sin religion alene. Paganistiske religioner er ikke-dogmatiske: ingen hellig tekst eller guru forteller den enkelte hva han eller hun skal tenke, tro, mene, gjøre eller føle. Isteden oppfordres man til å søke sine egne svar; i bøker, i naturen, i seg selv.


Det som synes å være felles for de fleste paganister er elementer i synet på naturen og det guddommelige. Naturen er guddommelig. Paganistenes guddommer er immanente: skapelsen skjer innenifra og ut - ikke utenifra og inn som i mange av de store verdensreligionene.


Paganister ser alt liv, naturens evige skiftende syklus, menneskets liv og gjøren, liv, død og kjærlighet, som deler av det guddommelige mysterium. Mennesket oppfattes som en del av naturen, ikke som herre over den. Alt annet som eksisterer har sin plass på lik linje med mennesket. Paganistiske religioner er oftest animisitiske og panteistiske. Alt, både det levende og den såkalt "døde" materie, sees som aspekter ved den guddommelige urkraft. For paganister er naturen hellig, og må derfor behandles med ærbødighet og omsorg. Alle kategorier av paganister vil derfor føle et naturlig ansvar for kloden vi bor på, og en utviklet økologisk bevissthet blir høyt verdsatt innenfor paganistiske samfunn. Paganister vil også gjerne bruke sin forståelse av naturen og sine evner for å bringe balanse til Jorden, enten ved å leve i tråd med økologiske prinsipper, plante et tre eller ved å arbeide magisk for å bringe helbredende kraft til Jorden. Hvert år arrangeres bl.a. et internasjonalt rituale som har dette for øye på en fast dag, en Earth Healing Day.

Mennesket, som en del av det skapte, er også guddommelig. Mennesket har selv ansvar for sine handlinger og sitt liv; det styres ikke verken av gud eller djevel. Hvert enkelt menneske som ønsker å påvirke og forandre helheten må begynne med den minste cellen: seg selv.

Paganister vil også bruke magi for å hjelpe seg selv og andre med å helbrede fysiske og følelsesmessig betingede sykdommer, og til å takle livets øvrige problemer. Magien brukes også til divinasjon og som redskap til åndelig vekst og utvikling.

Paganister er som oftest polyteister, og personifiserer gjerne det guddommelige som både kvinnelig og mannlig, gudinner og guder. Mange tilber guddommer som har en tilknytning til jorden, månen og solen, og dyrkelsen av dem henter sin inspirasjon fra våre forfedre og deres praksis. Uansett hvilken form man velger for å tilbe gudene, blir de ulike guder og gudinner som oftest anerkjent som aspekter av det guddommelige - alle verdens guder og gudinner er aspekter av det guddommelige. Paganisme er preget av toleranse og respekt for andre menneskers tro og for andre religioner, og paganister driver ikke misjonerende virksomhet. Ingen vei er rett for alle.
Noe av styrken i de paganistiske religionene ligger både i tradisjonene
og i de  individuelle paganister. På grunn av mangelen på dogmer kan
de paganistiske  retningene stadig fornye seg i takt med de menneskene som
er med, og fylle nye  behov samtidig som de ivaretar de gamle mysteriene.
Idéene bak dagens  paganistiske  religioner er de samme som menneskene
har hatt i årtusener:  følelsen av samhørighet med naturen og universet,
og erkjennelsen av at det  er mulig å kommunisere direkte med kreftene som
ligger til grunn for det hele. 

Paganistiske religioner er ikke-dogmatiske; det finnes ingen hellig tekst
eller  guru som predikerer den rette tro, og pantetister driver ikke med
misjon.  For de fleste paganister er naturen guddommelig og hellig,
og mennesket  oppfattes som en del av naturen. Religionene er oftest
polyteistiske, animistiske og panteistiske. Magi brukes til helbredelse
av sykdommer, divinasjon og som redskap til åndelig vekst.

Sjamanisme og seid

Sjamanene var "Det helliges teknikere og mestere i ekstase." (Halifax 1991). Skulle de kunne fly til andre verdener, trengte de ritualer. Sjamanene var derfor også de første ritualmesterne. Ordet sjaman skal ha sin opprinnelse i det vediske ordet sram, som betyr "å varme opp seg selv eller praktisere nøysomhet" (Halifax 1991). En annen forklaring er at det kommer fra det tungugisk-mandsjuriske ordet sáman (Myrhaug 1997), som betyr å vite eller kjenne til. Fra Asia og de prehistoriske sibirske jegerkulturene har betegnelsen vandret videre til kulturer med tilsvarende praksiser i Europa, Afrika, det amerikanske kontinentet og Australia.

Religionshistorikeren Mircea Eliade mener at sjamanismen har levd like lenge på jorda som mennesket og representerer selve ur-metoden for å oppnå kontakt med det overnaturlige eller de virkelighetsplan som overgår den menneskelige forståelse. Senere verdensreligioner har overtatt mye fra sjamanismen, og åndelige forbilder som Buddha, Jesus, Muhammed og Moses har alle levd liv med typiske sjamantrekk. "De var, som sjamanene, utvalgt til å kommunisere med guddommelige krefter, de beveget seg på andre virkelighetsplan enn det vanlige, de gikk igjennom vanskelige opplæringsfaser i isolasjon, og de formidlet guddommens vilje og opptrådte som helbredere," skriver Brita Pollan (Pollan 1994).

Sjamanens spesielle evner blir sett på som en naturlig følge av den direkte personlige religiøse erfaringen. De oppnår evnene gjennom en innvielse som kan være frivillig eller ufrivillig, og i motsetning til presten i mer formelt organiserte religioner er det derfor sjamanens personlige evner som gir vedkommende en posisjon i samfunnet.

I  tradisjonelle samfunn var sjamanen den religiøse eksperten. Han var den som kunne hensette seg i en tilstand som gjorde ham i stand til å foreta indre reiser til verdener som er usynlige for det vanlige øye. Disse verdenene tilhørte en kosmologi, et verdensbilde skapt av menneskets urgamle behov for orden i tilværelsens kaos. Det ordnede kosmos oppsto i myter og overbevisninger. Etter hvert ble mytene spilt ut i rituelle handlinger.

Selv i dag gjenskaper vi eldgamle kosmologier gjennom ritualene våre. En av de mest sentrale er myten om hvordan kosmos oppstår som et hellig rom. Den begynner med at det guddommelige viser seg for en utvalgt gruppe mennesker i form av en åpenbaring, en visjon eller et tegn. Stedet hvor dette skjer, gjør de til verdens sentrum eller navle. De trekker så en horisontal akse ut ifra senteret, og her, i midtverdenen, slår de seg ned med de fire himmelretningene som "kompass". Retningene rammes inn av en sirkel eller et hjul. De er orienteringspunkter som assosieres med forskjellige faser i en syklus uten begynnelse og slutt. Alle natur- og livsprosesser er underlagt dette sykliske prinsippet: fødsel og død, dag og natt, sommer og vinter. Når et menneske er født, vil det ta del i den syklusen som kalles livshjulet. Innsikt i livshjulet gir også en forståelse av at alt liv henger sammen og at ingen lever atskilt fra alt annet. Vi finner slike livshjul i mange kulturer. I tibetansk tradisjon har vi for eksempel Kalachakra Tantra-hjulet og i indiansk tradisjon Medisinhjulet. Våre nordiske forfedre opererte også med et livshjul gjennom den eldgamle seidkunsten.

Fra sentrum av livshjulet er det også en forbindelse til andre virkelighetsplan. Den går gjennom en vertikal akse som vokser opp i himmelen til oververdenen eller den guddommelige verden, og ned i underverdenen eller de dødes verden. Gjennom denne aksen bevarer menneskene kontakten med andre oversanselige verdener, og spesielt utvalgte personer, som for eksempel sjamanen, er sendebud mellom disse tre verdenene.

I tradisjonelle sjamanistiske kulturer foregår reisen til åndeverdenen i et kosmos bestående av underverden, mellomverden og oververden. Her får sjamanen kontakt med guder, åndehjelpere, avdøde sjeler, forfedre eller kraftdyr. En annen metode er å la seg besette og bli medium for en åndelig kraft. Hensikten er å hente kunnskap, råd og kraft med seg tilbake til vår verden, for så å kunne helbrede og veilede andre. Mystikere har gjennom tidene formidlet opplevelser av møter med andre livsformers bevissthet, når de selv er i en dypt endret bevissthetstilstand. Det samme gjelder de tradisjonelle sjamaner som, ifølge Mircea Eliade, går inn i en tilstand hvor de virkelig kommuniserer med andre ikke-sansbare virkelighetsplan.

Sjamanens transereiser er i utgangspunktet frivillige og kontrollerte. Antropologen og sjamanen Michael Harner mener at den som "reiser" er til stede i to bevissthetstilstander samtidig, både i sin egen kropp i her og nå-situasjonen og i den tidløse romreisen. Men graden av tilstedeværelse i egen kropp vil variere.

Selve innvielsen til sjaman kan godt starte med en ufrivillig besettelse. Det finnes for eksempel mange historier om samer som har blitt angrepet og besatt av noaide-gadzer, det vil si ånder og overnaturlige vesener som valgte ut den framtidige noaiden, som er det samiske navnet på en sjaman.

Anfall av galskap, fysiske sykdommer, nær-døden-opplevelser, åpenbaringer og usedvanlige drømmer er klassiske tegn på at en sjamanlærling er i emning. Av og til kan den eneste muligheten til å bli frisk faktisk være å gå i sjamanistisk lære. Derfor kalles sjamanen også for den sårede helbreder. Gjennom å overvinne sine egne problemer blir han eller hun i stand til å hjelpe andre. I våre dager er slike erfaringer ofte kjennetegnet på en god psykoterapeut, i hvert fall ifølge C. G. Jung. I selvbiografien Minner, drømmer, tanker (1994) skriver han: "Som lege må jeg alltid spørre meg selv, hva det er for et budskap pasienten bringer meg? Hva betyr han for meg? Hvis han ikke betyr noe for meg, har jeg ikke noe angrepspunkt. Bare når legen selv er truffet, virker han. ¨Bare den sårede helbreder.¨"

Den samiske noaiden ble utpekt av forfedrene og gudene gjennom drømmer eller visjoner og hadde få muligheter til å si nei. Innvielsestiden var tøff, og novisen måtte isolere seg fra familien og samfunnet for å bli kjent med de andre verdenene. Prøvelsene hadde til hensikt å gi lærlingen en opplevelse av ego-død og gjenoppstandelse, en prosess som ennå i dag anses som nødvendig for å kunne operere i andre bevissthetsplan.

Etter at lærlingen hadde akseptert at han måtte gå sjamanveien, ble livet roligere og den tekniske opplæringen kunne begynne. Læretiden ble avsluttet med et innvielsesritual hvor den unge noaiden måtte vise fram sine evner overfor en samling eldre noaider.

Det er ikke bare innvielsestiden som kan være brutal for den som skal bli sjaman, også ritualene som skal forberede transereisen kan være tøffe. Hør bare denne beskrivelsen av hva en noaide på 1700-tallet helte i seg: "... noaiden (har) laget i stand en stor kjele vann og lut eller en kjele som inneholder tran, fiskeslo, fiskehoder, fisketarmer og vann. En av disse blandingene holder han i en full øse i hver hånd mens han runer og joiker ..." (Pollan 1994). Når noaiden har drukket blandingen, slår han seg selv med øks uten å skade seg, tar av seg alle klærne og setter seg midt i ildstedet hvor han heller glør og aske over seg selv. Da er han klar for den dype transen.

Forberedelsen til den sjamanistiske transereisen starter allerede når sjamanen tar på seg drakten sin. Fuglefjær, fuglevinger og horn er for eksempel typisk som hodepryd. Den rituelle påkledningen er viktig, ikke bare fordi den beskytter, ifølge Mircea Eliade, men fordi den inviterer overnaturlige vesener til å kontakte eller overta personligheten til sjamanen. I tillegg kommer rituelle objekter som staven og tromma.

Hele dette forløpet er med på å sette sjamanens sinn over på en annen frekvens. Og det er i grunnen ikke så mystisk. I moderne vestlig kroppsorientert psykoterapi brukes det for eksempel også ulike pusteteknikker for å oppnå endrede bevissthetstilstander og få adgang til den delen av psyken som vi vanligvis ikke har så god kontakt med.

Når sjamanen har åpnet sinnet sitt ved hjelp av de forberedende teknikkene, må han ta kontakt med hjelpeåndene og skytsåndene sine. Uten dem har han ikke kraft nok til å klare seg i den oversanselige verdenen. Skytsåndene er ofte dyr, såkalte kraftdyr. Dyrene tillegges en hemmelig viten om de store sammenhenger og selve livsmysteriet, en tro som er typisk for animistiske kulturer. Vi finner den også i andre kulturer, for eksempel i nordisk folketro, hvor skytsåndene kalles for fylgje. Fylgje kunne også opptre i menneskeskikkelse, kanskje en forløper for kristendommens skytsengler?

Når sjamanene ved hjelp av sine ulike teknikker har oppnådd transetilstanden, opplever de den på mange forskjellige måter. Den samiske noaiden legger ut på en sjelereise eller slipper "frisjelen" løs fra kroppen, etter å ha lokket til seg hjelpeåndene ved å imitere lydene deres. Reisemålet er avhengig av oppdraget, for eksempel må han reise til jamik-aimo, dødsriket, for å få sjelen til en alvorlig syk person med seg tilbake. Det er ingen ufarlig reise, og det var vanlig at noaiden måtte hjelpes tilbake til kroppen av to kvinner som ble kalt shjaraker. De overtok joikingen etter at noaiden var falt i dvale, og reiste etter ham for å vise ham veien tilbake. Uten medhjelperne kunne noaiden risikere å forbli i åndeverdenen. Vel tilbake fortalte han hva han hadde opplevd, og hvilke betingelser som var stilt for at den syke skulle "få tilbake sjelen" eller med andre ord bli frisk. Som regel dreide betingelsene seg om et offer i form av et dyr.

Magi blir ofte forklart som ritualer hvor hensikten er å bearbeide overnaturlige og åndelige krefter for å oppnå en spesiell virkning. Slike ritualer tas i bruk for å påvirke det uforklarlige. Når det skjer ting som ikke kan løses ved hjelp av den kunnskapen et tradisjonelt samfunn har til rådighet, vil menneskene vende seg til magien, for eksempel ved mangel på regn, feilslått høst eller sykdom. Magien kan også brukes forebyggende for å sikre at ting utvikler seg i ønskelig retning. Vi henviser gjerne magisk tenkning til mer enkle samfunn enn dagens rasjonelle, teknologiske samfunn. Men antropologer påpeker at en stor del av befolkningen i vårt samfunn bedriver akkurat det samme. Vi "tror" på vitenskapen og teknologien, men vi forstår den ikke. Våre vitenskapelige eksperter blir forvaltere av "sannheten", akkurat som de religiøse ekspertene blir det i andre samfunn.

I tradisjonelle samfunn er det medisinmannen, sjamanen, trollkjerringa eller andre kyndige som steller med magi gjennom ritualene og ditto besvergelser. På den måten maner de fram krefter i form av helbredende eller ulykkesbringende energier, såkalt hvit og svart magi. Den hvite magien går hovedsakelig ut på å hjelpe andre mennesker, mens den svarte går ut på egen vinning. Når magien er skadelig eller aggresiv, kalles den for trolldom. Grensen mellom den hvite og svarte magikeren er flytende i mange tradisjonelle samfunn. I samisk sjamanistisk tradisjon eksisterer det for eksempel ikke noe klart skille mellom godt og ondt. Den søramerikanske sjamanen er både helbreder og trollmann. Denne dobbeltheten gjør også sjamanens rolle i samfunnet dobbel. Han eller hun kan være både en høyt respektert og sentral person i samfunnet og en fryktet, mer marginal person. Det er kanskje ikke så underlig, ettersom sjamanens oppgave er å være den utsendte til en annen virkelighet som mennesker flest oppfatter som både lykkebringende og farlig.

Vi vet like lite om de tidligste samiske og nordiske jeger-sankerkulturene som om sjamanene deres. Men fra bronsealderens jordbruks- og fiskekulturer kan vi ane risset av en rik rituell arv. Fra vikingtiden vet vi mer fra de skriftlige kildene, og i løpet av 1000-tallet vant en ny monoteistisk religion fram i Norden med ritualer vi benytter den dag i dag.

Når vi skal forsøke å gå lenger tilbake enn til kristendommen og andre av våre dagers herskende religioner for å hente inspirasjon til nye ritualer, er problemet ofte at overleveringene er blitt obskure av tidens tann. Forbindelsen mellom myten og den kultiske handlingen hvor den ble spilt ut, altså ritualet, har forsvunnet. Myten levde videre og tilpasset seg etter hvert en litterær form. Det kultiske innholdet ble forvandlet av tidens trender og ble til heroiske dikt og gudesagn: "... det opprinnelige mønster av kultisk drama, kjernen av rituell, tidløs virkelighet er vanskelig å finne" (Onsell 1990).

Med dette forbeholdet synes jeg likevel vår nordiske forhistorie antyder at det fantes en tid hvor ritualene hadde langt større betydning enn i senere kristen og moderne tid. Riktignok tok kristendommen opp i seg mange hedenske tradisjoner, men det var en av metodene for å bekjempe og legge den gamle religionen og kulturen øde.

Bronsealderens fruktbarhets- og moderjorddyrkere har blitt gjenstand for fornyet interesse i våre dager. Kanskje er det fordi deres aktelse for og tilbedelse av naturens sykluser fascinerer i en tid hvor økologi er blitt et begrep. De dyrket en guddom med feminine kvaliteter, Nerthus (Moder Jord), den eldste kjente nordiske gudinnen og mor til vanegudene. Hun ble senere omskapt til vaneguden Njård, som ble feiret i Norge til langt inn i 1700-tallet for å sikre fred og gode avlinger.

I vikingtiden var det Njårds sønn, Frøy, som hadde overtatt rollen som fruktbarhetsgud. Den kristne Adam av Bremen skildret på 1000-tallet med avsky de hedenske blotene i Uppsalatempelet til ære for Frøy. Guden var avbildet med en enorm fallos, og han ble feiret med utfordrende dans og lidderlige sanger. Avlsgudens elskerinne var Gerd, den fagreste av alle kvinner, vekstgudinnen av jætteslekt. Historien om deres første elskovsmøte i en lund med milde vinder er en senere mytologisk framstilling av det hellige vårbryllup.

Fruktbarhetsdyrkerne valgte ut et ungt par til å utføre det rituelle samleiet hver vår. Resultatet var ofte et barn. Hva det har ført til for den unge jenta, er ikke godt å si, men hun hadde oppnådd status som en hellig brud, en mai-, midtsommer- eller blomsterbrud, som vi senere har kalt det. Birgitta Onsell skriver at så sent som på 1800-tallet var det skikk i Sverige å kle ut en ung kvinne og mann som brud og brudgom under dansen rundt maistangen. Om paret også på denne tiden endte i samleie, har det i så fall ikke vært offentlig. Det rituelle samleiet som feirer vårens livskraft har for øvrig blitt gjenopptatt i enkelte moderne, paganistisk-inspirerte sirkler av mennesker som ærer moder jord med ulike ritualer.

Helleristninger og funn fra bronsealderen viser at de hellige ritene har vært ledsaget av musikk fra lur, fløyter og trommer. Dans, sang og deling av offermåltider har også vært skikk. Rituelle gjenstander var gjerne jordbruksredskaper som plogen. Hver vår, når den første furen var pløyd, ofret folk melk, mel og hellig vann til jorda. Å pløye jorda var en fruktbarhetshandling med seksuelle overtoner, og på helleristningene kan man da også se at mannen bak plogen har erigert penis. Fallosdyrkelse var en del av fruktbarhetsritualene i mange årtusen, også så sent som i vikingtiden, og fallossteiner rundt omkring i Norge står ennå som vitner om det. Men mange av disse ritualene og orgiene var hemmelige, og det finnes få opptegnelser om hva som i praksis foregikk. Tacitus beskriver blant annet menneskeoffer i Norden i bronsealderen, noe som også er kjent fra andre fruktbarhetskulter. Mosefunn i Danmark tyder på at det har forekommet at menn ble utvalgt til å bringe gudinnen offer. Om dette med våre øyne makabre ritualet skriver P. V. Globs: "De har blitt ofret og nedlagt i de hellige mosene og dermed avsluttet en serie kulthandlinger som sikret hele folket lykke og fruktbarhet det kommende året" (Onsell 1990). Parallellen er der til Kristus, som ofret seg selv for menneskeheten. Men det mest vanlige var nok å ofre dyr under blotene, og i vikingtiden gikk man - i hvert fall offisielt - helt over til det.

Hvem var rituallederne blant våre nordiske forfedre og -mødre? Høvdingen var kultleder og ble kalt gode. Også kvinner kunne lede kultritene og ble kalt gydjer (begge ordene stammer fra ordet god, som betyr gud). Men det var volven, sannsigersken, en kvinne som vanegudene hadde skjenket den klarsynte gaven, som ble etterspurt når de store eksistensielle spørsmålene ble tatt opp. Det var gjennom henne gudene talte. I transe kunne hun fortelle når regnet ville falle, om avlingen ville bli god, og hvordan framtiden ville bli. Volven var først og fremst Frøyas yppersteprestinne.

Frøya, Njårds datter og Frøys søster, var kanskje den sterkeste av fruktbarhetsgudene, vanene. Ikke bare overlevde hun da den mer krigerske åsatroen overtok, men hun ble like iherdig tilbedt i vikingtiden som tidligere. Volvene må ha vært framtredende i fortidens Norden, for den tidligere omtalte historieskriveren, Tacitus, skrev at de germanske kvinnene ofte var begavet med profetisk kraft. Frøyakultens kvinner og menn var utøvere av seid (spådomskunster). Som andre magiske kunster kunne den brukes til både godt og vondt, men i vikingtiden het det at det fulgte mye ergi med denne formen for trolldom. Ergi kommer av ordet arg (sint), men betyr også "besatt av trolldom". Også Frøya selv ble sett på som arg, og det var kanskje ikke så rart i en tid hvor hennes kunnskaper ble nedvurdert. Seksualitet og fruktbarhet ble redusert til noe spesifikt kvinnelig, og mannlige utøvere av seid ble sett på som kvinneaktige. Åsaguden Odin kan ha vært årsaken til det. Han fralurte nemlig Frøya seid-kunsten ved å kle seg i kvinneklær, og det i en tid hvor slikt var skilsmissegrunn. Det fortelles også at Harald Hårfagre lot sønnen Ragnvald brenne inne, da han oppdaget at han drev med seid.

Beskrivelsene av Odin passer fortreffelig med andre sjamanbeskrivelser. Han ervervet seg visdom ved å gi sitt ene øye i pant. Visdom var den gangen ensbetydende med den klarsynte evne, og det er nettopp gjennom sykdom eller forkrøpling at de fleste tradisjonelle sjamaner oppnår slike spesielle evner. Assosiasjonene går også til troll, dødsguder og demoner som er blitt skildret som enøyde i mange religioner og myter. Odin måtte i tillegg gå igjennom harde prøvelser og pinsler for å få innsikt, slik vi kjenner det fra andre religioner. Det skjedde ved at han hengte seg som i en galge i Yggdrasil, verdenstreet. Der ble han hengende i ni netter uten mat og drikke. Han gikk ut over dødens terskel, som er hensikten med innvielser i mange kulturer, og fikk dermed med seg den største gave, innsikten om den magiske runekunsten. Han lærte også å lege sykdommer, binde storm og stille havets bølger og mange andre magiske kunster. Blant annet opptrådte han både i en slanges og en ørns skikkelse, da han forførte jættekvinnen Gunnlød for å få adgang til den hellige mjød, som var diktningens og visdommens drikk. Odin skal også være far til galderkunsten, som tilsvarer de gamle noaidenes joikekunst. Galdring blir gjerne forklart som trollsang, en rytmisk gjentakelse av visse kraftladede stavelser som påvirker sinnet eller omgivelsene (Eriksson 1988).

Det er ikke bare Odin som opptrer i kvinneklær når han skal utøve seid. Mye tyder på at han har latt seg inspirere av mannlige sjamaner i jeger-sankerkulturer. Både i samisk og sibirsk sjamanisme finnes det beretninger om hvordan mannlige sjamaner kledde seg i kvinneklær. De kunne ha på seg kvinners hodeplagg, eller la håret gro og flette det på kvinners vis. Enkelte sibirske sjamaner har ennå i dag utsmykninger på drakten som opprinnelig skulle forestille kvinnebryst. Slike sjamaner ble regnet som de sterkeste, og mannlige sjamaner sa at "kvinnen er av natur en sjaman, hun trenger ikke å forbedre seg" (Myrhaug 1997).

At kvinner har en naturlig evne til å ha kontakt med de andre verdener og ikke trenger så lang opplæringstid som menn for å bli sjamaner, er en oppfatning vi kan støte på i både indianske og nordasiatiske kulturer. Det er kulturer hvor det ennå i dag finnes kvinnelige sjamaner, og de anses ofte for å være mektigere enn sine mannlige kolleger. I mongolske myter fortelles det om gudinner ved navn månedøtre som ga sjamankunnskapene til menneskene. I norrøn kultur var det gudinnen Frøya som brakte seiden. Derfor har den mannlige sjamanens "rituelle transvestitisme" også blitt tolket som at kvinner var de opprinnelige sjamaner, og at menn kom seg inn på deres område på denne måten. En annen forklaring er at sjamanen alltid har skilt seg ut fra "vanlige" mennesker. I noen tilfeller kunne han bli sett på som en avviker, i andre kunne han være et forbilde. Uansett var han annerledes, og en måte å markere det på, var i forhold til kjønnsrollemønsteret. Enkelte nordamerikanske sjamaner ble kalt berdacher, en betegnelse for menn som opptrer som kvinner eller kvinner som opptrer som menn. Med andre ord representerte sjamanen et slags tredje kjønn, det androgyne menneske.

Evnen til å spå er et fellestrekk mellom seidkunstens kvinnelige utøvere og de kvinnelige noaidene. Selve ordet seid er også kjent blant samene: På spesielle kraftsteder i naturen plasserte de enten trær som symbol på verdenstreet eller seider, mektige steiner som utstrålte kraft. Hit kom de for å kommunisere med det hellige, Saivo, som både betegner et hellig fjell og folket som bor der, i en parallell, men mye bedre verden enn vår. Også troen på det hellige fjell var en felles forestilling for samer og folk i Norden for øvrig. I sagafortellingen "Helgafell" fortelles det for eksempel om det hellige fjell hvor man etter døden møter sine avdøde slektninger og fortsetter et "liv" som ikke er ulikt det man har levd på jorda. Dette bare bekrefter at kultur- og religionsblanding er like gammelt som mennesket selv.

Et seid-ritual i vår tid
Noen av elementene i det urgamle seidritualet var volven og hennes magiske stav. Volve betyr stavbærer, og staven var symbolet på Yggdrasil, urtreet i norrøn mytologi. Yggdrasil skapte forbindelse mellom Helheim (dødsriket), Midgard (vår verden) og Åsgard (åsagudenes hjem). I likhet med sjamanen reiste seidutøveren mellom disse tre ulike værensplanene og bindeleddet var staven, som også var opphavet til heksenes kosteskaft.

Når en volve kom til gards, ble hun vartet høvelig opp. Deretter ble et høyt sete bygd opp for henne. Det var nødvendig å sitte høyt for å falle i transe og oppnå kontakt med åndene. Birgitta Onsell skriver at denne seidpallen, som den ble kalt, likner på høysetet som orakelet i Delfi anvendte. En annen forutsetning for transen var at forsamlingen, og da særlig kvinnene, stemte i med spesielle ekstatiske lokker og sanger som ble kalt vardlokur, eller åndelokk, en variant av galdring.

I Eirik Raudes saga fortelles det en historie om Thorbjørg Lille-volve, en spåkvinne på Grønland som hadde overlevd ni søstre som også kunne spå. Om vinteren pleide hun å være gjest på gårdene mot at folket fikk vite om skjebne og framtid. Det hadde vært uår og dårlig fiske, og en av storbøndene, Thorkel, inviterte henne hjem til seg. Høysetet ble gjort i stand med pute av hønsefjær. Da hun kom, var hun ikledd en blå kappe slik som Odin. På hodet hadde hun en seidlue i sort lammeskinn. Den skulle gi hjelp til å konsentrere seg om den indre reisen. Luen var fôret med katteskinn, og hanskene var også av katteskinn, ettersom katten er seidgudinnen Frøyas kraftdyr. I hånden hadde volven en messingbeslått stav som var besatt med stein. Om livet hadde hun et belte med en pung som var fylt av de magiske midlene hennes. Først fikk hun spise en grøt av geitemelk og en rett av hjerter fra noen av dyrene på gården. Så måtte hun sove og drømme til neste morgen. Da gikk hun opp på seidpallen og ba om at noen kyndige kvinner sang åndelokken. Bare en av dem, Gudrid, kunne den, og hun kviet seg for å synge den fordi hun var blitt kristen. Men etter en del press sang hun i vei, og det var så vakkert at spåkonen takket henne og sa at sangen hadde fått mange ånder til å komme. Deretter fikk Thorkel vite at uåret bare ville vare vinteren ut, og Gudrid ble belønnet med å få vite at hun skulle bli stammor til en stor og god ætt på Island (Steinsland 1990).

En måte å arrangere en seidsesjon på, er beskrevet i boka Sejd (Eriksson 1988). Her er det én person som utfører seiden, sittende på en forhøyning midt i sirkelen. De andre plasserer seg i de fire vindretninger etter det nordiske livshjulet. Øst er assosiert med vår og guden Odin, sør med sommer og guden Tor, vest med høst og gudinnen Frigg og nord med vinter og gudinnen Frøya.

Den som utfører seiden, velger hvilken åndelokk medhjelperne skal synge. Det kan for eksempel være en personlig kraftsang som vedkommende har valgt seg, eller deltakerne kan få improvisere en lokk. Trommer og rangler og andre instrumenter kan også brukes under sangen. Medhjelperne holder på helt til den som utfører seiden, gir tegn til å avslutte. Sesjonen kan brukes til å oppnå innsikt i åndelige spørsmål, få løsninger på konkrete problemer, utforske sinnet, få mer energi, eller hva som enn kjennes viktig.

Nåtidens bruk av seid er et minibilde på nåtidens forhold til fortidens ritualer. Våre forfedre dyrket kulten og riten, i motsetning til senere monoteistiske religioner. "Gjennom kulthandlingene opprettet menneskene kontakt med maktene, og gjennom ritualene sikret man seg gudenes velsignelse, liv og fruktbarhet for folk og fe. Hele livets fortsettelse og lykke var avhengig av det gode forholdet til maktene. Kulthandlingene fulgte årets rytme. Såing og innhøsting, alt hva man foretok seg, hadde en religiøs dimensjon" (Steinsland, 1990).

La troen på de ytre maktene og deres styring av skjebnen tilhøre fortiden. Det er ikke en virkelighetsoppfatning for vår tid. Men det fantes en underliggende tidløs kunnskap i ritualer som seid, som nesten har gått tapt etter at kristendommen overtok styringen. I løpet av noen århundrer ble de aller fleste som dyrket den gamle religionen og dens ritualer utryddet. Når jeg trekker fram slike gamle ritualer igjen, er det fordi jeg mener at vi kan lære av deres form, deres nærhet til natursyklusene og elementene, og ikke minst av den visdommen om sinnets natur som en symbolsk tolkning av slike ritualer åpner for.

Teksten er et redigert utdrag fra Linde Borgens bok: “Levende ritualer ved livets og naturens overganger". Grøndahl Dreyer 1999.

Boken kan bestilles direkte fra forfatteren. For bestilling http://www.lindeborgen.no/. Anbefales !!!

.