Slavebundet av vanene våre

Hvor vanskelig kan det ikke være å rette 

oppmerksomheten innover ?

Hvor lett lar vi ikke våre gamle vaner og 

tilvante mønstre dominere oss..

Selv om vanene og mønstrene bringer oss lidelse, aksepterer vi dem med en total
resignasjon. Rett og slett fordi vi er vant til gi opp ovenfor dem.

Vi idealiserer kanskje friheten, men når det gjelder vanene våre, 

er vi fullstendig slavebundet.

Men likevel kan fullstendig refleksjon gi oss visdom. Vi kan etterhvert innse at vi igjen
og igjen henfaller til gamle adferdsmønstre, og begynner å lengte etter å komme ut
av dem. Vi kan selvsagt falle tilbake til dem igjen, men langsomt kan vi forandre oss.
Det er viktig at vi ikke setter oss selv i en offerrolle - at vi gir andre skylden for hvordan
vi har det. Det er ikke hvordan vi har det men hvordan vi tar det som er det essensielle.
Den følgende fortellingen "Selvbiografi i fem kapitler" forteller oss akkurat dette :

1. Jeg går nedover gaten - det er et dypt hull i fortauet,
    Jeg faller nedi - jeg er fortapt - jeg er uten håp - det er ikke min feil.
    Det tar en evighet å komme seg opp igjen.

2. Jeg går nedover akkurat den samme gaten - det er et dypt hull i fortauet.
    Jeg later som om jeg ikke ser det - jeg faller nedi igjen.
    Jeg kan ikke fatte at jeg er på samme sted - men det er ikke min feil.
    Det tar fortsatt en evighet å komme seg opp igjen.

3. Jeg går nedover den samme gaten - det er et dypt hull i fortauet.
   Jeg ser at hullet er der - likevel faller jeg nedi - av gammel vane.
   Øyne mine er åpne - jeg vet hvor jeg er - det er min feil.
   Jeg kommer meg opp med det samme.

4. Jeg går nedover den samme gaten - det er et dypt hull i fortauet.
    Jeg går rundt det.

5. Jeg går nedover en annen gate.

Lykke til med valg av annen gate !

Noe er hentet fra "Den tibetanske boken om livet og døden" av Sogyal Rinpoche.