Inn i runebommens magi...

Runebommen eller trommen som noen kaller den har membranen (avhåret reinkalvskinn)
spent over en brei oval ring eller over en oval treskål med to eller flere avlange hull
om dannet håndtak. Grunnstrukturene på trommen varierer noe, men ofte er den sentrale
figuren på runebommen en firkantet rombe-formet, sol med fire solstråler. Toppfigurene
er de rådende gudene, mens figurene nederst viser samens liv med bolig, rein, naboer og
skogens fugler og vilt. Øverst på venstre side for toppfigurene finner vi sáivu, ætteberget
hvor de avdøde levde et behagelig liv. Gudene, menneskene og de døde lever sine liv
på ulike nivåer men innenfor en slags samtidighet slik de gjenspeiles på trommenes
ortografi. Og dette kan muligens ses i sammenheng med at det var noaidens (sjamanens)
oppgave og ved hjelp av trommen å reise mellom disse verdene. For å skaffe til veie den
informasjon og rettledning som menneskene trengte når vesentlige beslutninger skulle
fattes - eller når syke sjeler trengte rettledning fra sine forfedre.
Noaidi'ens oppgave var å ha styrke til å kunne foreta disse reisene på vegne  av
fellesskapet, ikke for å selv bli opplyst - men som en budbærer mellom ulike liv og
ulike verdener. Han kunne også se inn i framtiden ved å legge øret inntil og lytte til
runebommens "tale" eller å følge bevegelsene til árpa mens han trommet med hammeren.
Árpa er et lodd av messing eller en hornrot tilskåret av en grareins fremover-rettede
horntagg. Trommingen hadde også praktiske formål for jakt og fangst, reindrift eller som
"kompass" ved flytning. Ofring til gudene kunne skje ved store fremtredende steiner eller
flyttblokker som skilte seg ut i landskapet. De ble kalt for sieidi, og man finner disse
over hele Finnmark. Ofringen kunne også foregå i grotter og berghuler, på bergknatter,
under fjelltopper eller ved innsjøer. Til solen ofret man gjerne bein og horn av kvite rein.
Det forekom også at man ofret hele reinen. Tordenguden måtte i spesielle tilfeller
få en hel okserein som ble gravd ned i jorda slik at bare den prektige hornkronen
stakk opp. Ved ofring til de andre naturguddommer bar man fram bein og horn, smurte
sieidien med fiskefett eller stenket den med blod.
Hensikten var å ære gudene, - og holde seg inne med dem. Det ble derfor tatt mange
forholdsregler for å beskytte seg og sine og for å ha lykke og hell i livet.

Teksten er hentet på "Samitours" webside : http://www.samitour.no/