I blogginnleggtittelen refereres "UBALANSER" til våre ubevisste og bevisste
handlinger der vi overfører våre trostanker, våre sannheter, følelser, holdninger,
moral etc til våre barn og andre personer i våre omgivelser.
Hvis man har hatt en trygg og god barndom der foreldrene har vært i en god balanse
adferds og følelsesmessig har barnet store muligheter til selv å oppnå den samme gode
balansen. Man har da de beste forutsetninger for å kunne føle seg trygg i forhold til sine
medmennesker og ha empati / medfølelse, bli en god lytter og ha en god forståelse for
andres følelser.
Hvis man derimot har opplevd foreldre som har indre og ytre konflikter kan det ofte
gjenskape en stor ubalanse i eget følelsesliv (men selvsagt ikke nødvendigvis).
Ofte begynner det allerede i barndommen der barnet på det ubevisste plan kopierer
foreldrenes adferds -og følelsesmønstre. Mange barn vil også utagere agressivt
og ha mye sinne hvis de føler seg krenket av foreldrene.
Mange av adferds -og følelsesmønstrene tas så videre med inn i voksen alder.
Man reagerer da i voksen alder på akkurat de samme følelsene som man gjorde i
barndommen. Ettersom man føler en form for sterk motstand av disse følelsene blir
de overført til personer man omgir seg med i nåtid. Enkelt fortalt kan det sies at disse
følelsene hives ut med et ønske om at den andre part skal bære dem videre.
Man tror helt ubevisst at denne måten er en frigjører for de tunge energiene som ligger
i disse følelsene.
Dette fungerer selvsagt ikke i det hele tatt. Man må bevisstgjøre hvor adferds -og
følelsesmønstrene stammer i fra. Noe som kan gjøres ved å observere seg selvog sine
handlinger fra utsiden, hjelp fra en samtaleterapeut samt/eller benytte seg av
meditasjonsteknikker. Man kan igjennom enkel meditasjon (også inkl. trommereiser)
gå tilbake til barndommen og se for seg foreldrenes adferds -og følelsesmønstre og se
på om man kjenner igjen disse mønstrene i forhold til hvordan man i dag føler og
oppfører seg.
Noe av teksten er hentet (og omskrevet) i fra boken "Energityver" av forfatter Ingalill Roos
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar