 |
Velkommen hjem Kjære
|
En liten kunstnerisk frihet utifra Alf Prøysens barneklassiker
må vel være lov.
Jeg (Tom) jobber som nattevakt innen både rus og psykiatri.
Herlige jobber der man stort sett hele året er i "jet-lag" pga at man så ofte
snur døgnet. Man går på jobb en dag og kommer hjem neste dag.
Derfor får man følelsen av å leve i et Oppnedland - at det er så mye som er
annerledes enn samfunnet man sameksisterer med.
I går skrev jeg et blogginnlegg som het "når veien er målet". Det var en
fantastisk tur - en fantastisk dag som plutselig ble snudd helt på hodet. Det
Etter den tidligere nevnte turen, rett etter at jeg hadde skrevet blogginnlegget,
satt jeg i går kveld glad og nydusjet i stor forventning om hva som skulle skje
videre...kvelden var enda ung...for jeg hadde jo omsider fri fra nattevakts-
jobbing.
Jeg hadde akkurat hentet min kjære Von på nærmeste bussholdeplass (som
ligger 15 min. med bil i fra bostedet vårt) da jeg ble oppringt av Frank.
Frank er en kjekk og grei kollega fra arbeidet mitt innen psykiatrien.
Det er alltid veldig kjekt å snakke med Frank men magefølelsen når jeg
hørte stemmen hans var ikke av den beste akkurat der og da....og ikke uten
grunn tydeligvis. I den korte telefonsamtalen vi hadde så lurte han på hvor
jeg ble av...jeg skulle vært på nattevakt for 15. minutter siden. Jeg ble som
forstenet, kjente hvordan sinnet og tristheten bygget seg opp fra 0 til 100 på
et mikrosekund. Følelseskaoset bygget seg opp i rekordfart fordi Von og jeg
hadde avtalt at vi skulle nyte denne siste kvelden før påfølgende mange
nattevakter.
Vi hadde begge gledet oss til å nyte vårt fellesskap krydret med fonduegryte,
inkl. mange småretter som skulle dyppes i gryten. samt at vi skulle drikke noe
leskende deilig godt og kaldt ved siden av.
Vi hadde gledet oss noe så vanvittig til dette begge to. Så ble denne illusjonen
om ren nytelse brått revet bort i løpet av en kort telefonsamtale.
Det var bare å komme seg på jobb kjappest mulig.
Jeg følte at de 30-40 min. det tar å kjøre på jobben føltes som en evighet...den
påfølgende nattevakten likeså.
Når jeg kom hjem 10 timer etter at jeg hadde dratt...klokken var da 07:45
nå i morges, møtte det meg et utrolig syn når jeg gikk inn i stuen.
Jeg ble møtt av min kjære som ga meg et velkommen-hjem-kyss. I tillegg
hadde hun dekket på stuebordet... laget alle smårettene vi hadde gledet oss
til kvelden før ... fonduegryten var klar...glassene med deilig leskende
drikke var fyllt opp. Vi så forelsket inn i hverandres trøtte og glade øyne
- vi var klare til å ta igjen det tapte....festen var definitivt i gang.
Klyp meg i armen...i Oppnedland går jaggu allting ann...heldigvis...
 |
Deilig rykende varm fonduegryte
|
Vi må selvfølgelig ha med oss Alf Prøysen klassikeren :
Link til Blogginnlegget "Når Vegen er Målet" :
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar